Jeg utforsker dette området, gjennom kunstproduksjoner og sideprosjekter. Prosjekter som ofte inkluderer en prosessuell og samfunnsorientert tilnærming. Arbeidet foregår innen tre ulike dokumentarfoto-områder: personlig dokumentar, gatefotografi og samfunnsorientert fotografi. Alle innen en vestlig tradisjonell dokumentartradisjon.

Innen kunstområdet berøres tema som realisme, avbilding og forholdet mellom objekt og subjekt. Jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot det mediespesifikke og særlig mot det narrative fotografiet som en brekkstang for meningsbryting. Arbeidet undersøker fotografiets retorikk, med utgangspunkt i dets iboende stedsspesifikke og realistiske essens. Fokus settes på mennesker i uregisserte miljøer, i ulike miljøer, ofte med et sosiologisk og/eller et kjønnsperspektiv i bunnen.

Arbeidet tar opp i seg sentrale spørsmål fra den internasjonale forskningen på fotografiet. Fotohistorien er ofte skrevet utifra en dikotomi mellom det formative og det realistiske. To sider, eller motpoler i fotografiets historie. Pendelen svinger mellom det «virkelige» fotografiet og det arrangerte. Spørsmålet er: Vil samtidsfotografiet og samtidskunsten, kunne nyansere denne dikotomien?

Det fotografiske bildet er blitt allemannseie og brukt av flere og flere kunstnere i dag. Det er mer enn noen gang viktig å undersøke bruken og forståelsen av det fra et kunstnerisk ståsted.

Billedkunstner Johan Sandborg (KHiB) stiller spørsmålet: «Despite the many different discourses during the last thirty years to reposition and rethink photography’s status, it is undeniable that the general attitude towards the photographic images is that it is a transparent window into something actual. That the meaning of the picture is directly related to what is visual through this window, and that this meaning can be linguistically deciphered. The popularity and easiness of accepting the idea of «the punctum», «the decisive moment» and «the inherent actualness of the photograph» makes it even more important to re-examine these concepts».

Jeg jobber prosjektbasert, for eksempel gjennom prosjektet «Kvinner i helse- og omsorgsarbeid», (2007-2008). I et samarbeid med kommunale helse og omsorgsarbeidere i Namdalseid kommune, Nord-Trøndelag. Prosjektet satte fokus på de tradisjonelle kvinneyrkene innen omsorgsarbeid, sett fra et helse- og kulturperspektiv. Prosjektet var en blanding av tradisjonell verksbasert kunst og en mer prosessorientert del med delaktighet og inkludering, hvor jeg blant annet delte ut engangskameraer til de ansatte. Også disse bildene ble stillt ut til slutt.

I et pågående del-prosjekt «Norske krigsbarn», (2009-2011), vil jeg møte og snakke med en gruppe mennesker som har havnet litt på siden av det norske samfunnet. Gjennom dokumentarfotografiet vil jeg utfordre ideen om – og synet på krigsbarn/«tyskerunger», som har endret seg fra en hatsk og fiendtlig holdning mot barna, til dagens kritikk av myndighetene behandling av disse barna.

Grenseland kunst og foto
Sandborg (KHiB) skriver videre om BBCs serie om fotografer: «The Genius of Photography has in its quest for purity of the photograph included works made by artists who do not necessarily define themselves as photographers, nor their work as photographic. This would have been an interesting juxtaposition, one that could have brought forth a discussion about the nature of the photographic image, but instead these images were presented as if they were conceived with the same intent as all photographs. Artists such as William Eggleston presented side by side with journalists like Robert Capa. The only common denominator between the two is that they both use an instrument called a camera, but their cameras don’t even resemble each other.

Capa published some of the most visually striking pictures from World War II.Eggleston exhibits light intensive colour photographs from the Mississippi Delta. Eggleston’s work is not necessarily about life in the southern states of America nor are they about a sunny afternoon in his backyard. Images such as his are representative of an otherness, where the photograph is no longer merely a medium and a sign of something else, something external. It is also an object, an object of purely perceptual nature. This otherness of the photographic image seems constantly to be suppressed and left out in favour of a understanding of the photographic image as a form of narration.»

Sakset fra Kulturnett.no:
«Dokumentarisk fotografi — fotografier fremstilt med det formål å dokumentere samtidige hendelser og forhold, beregnet på fremvisning for et større publikum. En markant gren av det dokumentariske fotografiet utgjøres av fotoreportasjen, der fotografen (fotojournalisten) etter journalistiske prinsipper tar sikte på å formidle historier med bilder».

«Fotografi (innen bildekunst) — kunst som frembringes ved hjelp av fotografiske teknikker. Foruten tradisjonelle sjangere som portrett-, landskaps- og dokumentarfotografi, kan fotokunsten bl. a. omfatte serier, sekvenser og montasjer av konseptuell karakter. I Norge ble fotokunsten lenge betraktet som et ufullverdig kunstuttrykk. Først i nyere tid har fotografiet fått aksept som selvstendig, kunstnerisk uttrykksmiddel».

Dokumentarfotografiet er en ren avbildning av den verden vi lever i, ikke manipulert, ikke iscenesatt, ikke arrangert heller ikke ryddet opp i. I fotoverden har dokumentarfotografiet kraftig motstand i både manipulering, arrangering og iscenesettelse av digitale bilder.

[Les mer om det praktiske arbeidet med kunst og foto]